På vei mot hundefører
Sonni Schulstad godkjente Klasse A sommer med Klara på årets hovedkurs. Les her om veien frem til godkjnning, og om hennes første opplevelser som hundefører:
”Vel, denne hunden er vel ikke akkurat egnet – stor og tung…” Ikke akkurat ordrett, men min første henvendelse til NRH, ble omtrent møtte med dette svaret. Men velkommen var jeg til en trening…
De som kjenner meg, vet at jeg kan være litt sta når det er noe jeg tror på – og Klumpen Klara hadde jeg tro på… Jeg ville ikke gi meg før jeg hadde prøvd – spesielt når jeg ante muligheten av å tilbringe masse tid ute og kombinere det med et skikkelig hundeliv…
Så jeg møtte opp på trening i uteklær og med pelskåpen Klara. Har etterpå hørt av de som så oss da, tenkte noe sånt som ”dama må jo være klin gærn som tror dette dyret kan brukes…”. I og med at jeg ikke har spesiell erfaring som tankeleser og godt kan leve med at folk syntes jeg er gærn, var ikke dette noen hindring.
Dette var starten på mange timer over og under busker, med mange oppturer – og etter hvert noen nedturer…
Klara ”mollkoste” seg ute, kunne gjøre noe, springe, finne pølsemenn og pølsedamer – aldri hadde vel hun visst at det var så mange morsomme mennesker som gjemte seg bare for at hun skulle få leke med dem. Livet er herlig!
Pusen gjorde framgang omtrent fra trening til trening, litt tregere gikk det med eier: det er utrolig mye en skal lære. Mange nye ord, plassere seg rett i forhold til midtlinjen, holde kjeft på radio mens andre hunder er i søk, leke og belønne andres hunder rett, ”bjuda på seg själv” sånn at hundene syntes figuranten er kul + + +.
Etter ca et års trening, mange lange kvelder og dager, mange gjørmebad, utallige prøving og feiling – var vi klar for B-prøve. En regnfull dag på Fetsund. Vi kom ikke helt i mål: Sporet gikk til helv…, Pelskåpa var såpass sugen på sporet at hun ikke hadde tid til å bekymre seg om de bitte små gjenstandene, men rundéringen fløt. 50% vellykket er da et stykke på vei….Og i løpet av året, kom også sporet i boks. Ikke så lite stolte – Klumpen og mor B-godkjent!! Wow!
OK, etter en aldri så liten lykkerus - neste stepp – A. Og vi trente og trente og trente, vi var en gjeng som startet en egen A-gruppe og tilbrakte mange søndager ute i maaange minusgrader og diskuterte og diskuterte – og kanskje vi også stresset hverandre med hvor mye vi måtte trene for å nå det store Målet…..
Våren kom – ting begynte å fuske innimellom – damen ville søke hele rundéringsløypa alene – mor er altfor seinføttes….. Jeg trodde at det var bedre for arbeidslystem at hunden var litt vill – ville jo ikke dempe henne, men jeg syntes det var litt dårlig gjort av Klara at hun ikke gadd å vente på meg til tross for mine handikap med bare to ben…. Vi var ikke akkurat elegante på midtlinjen…..
Første prøve:
Oppladningen til denne hadde mor hatt i Portugal og hunden på kennel. Mor koste seg på ferie med mat og drikke og fløt vel ut både her og der. Klumpen hadde nok også en rolig tid og til tross for formaninger om dosering av mat – kjente jeg nesten ikke hunden igjen da jeg hentet henne…- mave!
Prøvedag – 30 grader – sporet startet med menneskespor og ble nok avsluttet med dyrespor, Klara hadde glemt å ta av seg pelskåpen og ble overopphetet, og rundéringen – vel, det ble kommentert at hundefører rundérte greitt, mens hunden sto med tomt blikk og så på……..
Ja, ja – det er jo 2 forsøk igjen….
Dagen etter en lang fjelltur med veldig mye hopp og sprett for hunden nedover steinrøyser, kom det første hintet om at noe var galt. Skikkelig ”Vondtvondtvondthyl!”. Mor spratt opp, sjekket og sjekket – og konkluderte med at hun hadde vel satt fast pelsen i en teltplugg eller fått et stikk av et flyvende vesen eller noe sånt….. De påfølgende dagene hadde hun flere slik hyl, jeg klemte og sjekket og gnudde og tøyde – og klarte ikke å framprovosere noen hyl. Når Klara var i bevegelse var alt helt bra, men nettene ble verre.
OK, veterinær – heller ikke her klarte de å finne noe annet enn at det var litt seine reaksjoner på å snu poten tilbake til normal stilling når vi bretta poten bakover. (Den var kanskje ikke lett å skjønne. Altså – normalt står hunden på de svarte putene under labben. Dersom du løfter labben og bretter det svarte bakover, er en normal reksjon at hunden vil rette opp den galskapen du holder på med umiddelbart). Dette avfeide jeg litt med ”kanskje hu bare er litt treig…”- og skulle se det an… Jeg – og ingen andre jeg trente med - klarte å koble dette med stopper i runderingen, vi så ikke noe fysisk galt med henne. Men jeg ble hintet om å oppsøke kiropraktor – og da fikk jeg en nedtur jeg sendt vil glemme….
To dager før vi skulle reise på hovedkurs for A-godkjenning, viste røntgenbilder til dels store forkalkninger i ryggen. To veterinærer – med alvorlige blikk – kommenterte at ”det er rart denne bikkja kan gå…..” og ”hunden kan kanskje klare et liv i sofaen noen år….”. ”Dette er alvorlig!”.
Jeg lever etter motto: Møter du en stengt dør, se om du finner en annen som kan åpnes – (alternativt en øks for å slå hull i den jævla døra). Så etter noen minutter alvorstung prat med veterinær – begynte jeg: ”er det ingen muligheter…, behandling…, er det uforsvarlig…., kan vi prøve…”. Og ja – vi prøvde - hunden ble intensivbehandlet både medisinsk og med trollmannskraft.
De to dagene før HK, hadde Klara og jeg mange turer der vi diskuterte hva vi skulle gjøre: skal vi prøve, blir det vondt, har vi lyst – og lørdagen ble vi enige om at vi skulle prøve. Jeg hadde fått spesialavtale på HK slik at vi kunne sove på samme rom og observere hverandre på natten. Første natten var jævlig, heldigvis kunne jeg ikke kjøre hjem da fordi jeg hadde tatt noen øl – og neste morra ble vi enige og å prøve søndagen også….kortisonkuren hadde begynt å virke.
Vi dro til HK med et 4-sekunders perspektiv. Jeg var ikke det minste nervøs fordi jeg bare gledet meg over at – oi – disse 4 sekundene gikk bra. Hvor mange 4-sekunder det var fra lørdag kl 15 til fredag kl. 14 da vi fikk underskrift i blåboka om at ukas arbeid var bestått, vet jeg ikke – men vi klarte alle 4-sekundene!!! Megastolt – det er jentene sine det!!!!
Vel hjemme etter HK var vi såpass optimistiske på at dette kunne jammen funke. Vi startet med akupunktur, kosttilskudd, massasje, uttøyning – og ikke minst oppvarming før rundéring. Og sånn gikk no dagan – smertene til Klara var helt borte – og pengene forsvant i en relativt nystartet veterinærklinikk i Nittedal. Noen betaler sin skatt med glede – så snill er jeg ikke, men jeg blunket ikke da jeg dro kortet til beste for Klumpen Klara…
2. prøve: Sporet – nydelig – besto!!! Rundéring: vi skulle selvsagt starte sist. Den ene etter den andre av ekvipasjene kom veeeldig fort tilbake – missa første figurant – og da til og med en re-godkjent gikk over, tenkte jeg mitt. Min heldigvis bekymret dette ikke Klara. Hun startet så fint med å svime rundt og finne folk på stamplass og sjekke ut nærområdet – riktignok utenfor løypa, men likevel – moro skal vi ha det. Da vi endelig fikk stablet beina riktig og begynte å jobbe sammen, gikk det ikke lange stunden før hun fant første figuranten – som den eneste ekvipasjen den dagen – da var jeg stolt da! – dette var jo nesten som å stå!! Og jammen bra at vi kan glede oss over det – for i og med at mor ikke klarte å holde orden på tida – og sydde tettere og tettere, og dommerne ikke hadde det minste ønske om å fortelle meg hvor lang tid jeg hadde brukt – så ble det den vi fant den dagen. Gikk ut på tid. Shit – men vi fant i hvert fall…
3.prøve: Stryk – kort og godt – ikke bra nok!
Vel, vel, vel….
”Kurs i fingehekling arrangeres – ta gjerne med hund!!!Til tross for iherdig annonsering, ble dessverre deltakelsen meget begrenset. Det var bare Klara og jeg som var interessert. Men i og med at Klara liker pølsemenner og pølsedamer og jeg liker noen å prate med, så fortsatte vi heller i NRH. Onsdagen etter siste stryk, var det på’n igjen. Noen måneder til å rette opp, gjøre saker bedre.
Så en flott dag på Leirsund noen uker etter; en nydelig dans med perfekte bevegelser, fart og herlig samarbeid mellom hund og fører. Som det fineste danseparet i kunstløp, blandet med herlige sambarytmer – OI! – er det sånn en rundéring skal føles. Resten av midtlinjen hang som slips etter oss – en dag for å få de stolteste følelsene lengst framme i følelsesspekteret. Er vi gode? Svar unødvendig….
Vi pusset og pusset og gnikket på detaljer – og nesten hver trening følte vi oss som den supre ekvipasjen – og så klar så klar for godkjenning! Men etter oppturer, kommer det ofte noen nedturer. På våren merket jeg noen små signaler, små hint om at alt ikke var som det skulle med Pusen. Heidi (akupunktør) fikk bruke Klara stadig oftere som nålepute, vi trente mer forsiktig og tanken om at vi kanskje aldri ville få den riktige gule vesten begynte å trenge seg på… Vi brukte denne tiden til å pusse enda mer på detaljer, holde oss i bevegelse, men uten langkjøringer. Etter noen rolige uker – intensiv behandling av både hvermann og flere til og litt hjelp av en liten kortisonkur, kom vi oss på plass igjen.
10.juni – prøve. Værvarsel: 29-30 grader. ”Nei, dette tør jeg ikke utsette dyret for”. Har man først blitt overopphetet er det lettere å bli det igjen. Jeg trakk meg fra prøven og meldte meg helgen etter på Lillehammer siden jeg likevel skulle opp dit.
1. prøve – 2.gang:Spor – 2 gjenstander og slutt. Men hvor f.. er tidtaker? Har vi tatt noen annens slutt? Ringte Ola, full av dårlig samvittighet, håpet de hadde et reservespor for den som ikke fant sin slutt…. Men jammen var det ikke vår slutt. Tidtaker hadde bare ikke kommet seg på plass ennå. Uhørt – skal ikke ha sirup i beina når Klumpen og mor er ute på spor. JIHI! 50% bestått!!
Rundéring: Vel ikke akkurat den dansen vi hadde opplevd høsten og vinteren. Mer som et par som tråkket hverandre litt på tærne – litt klønete – ok da – megaklønete, men selvsagt like blide. Vi fant første figurant – superglad – fortsett, puh, puh.
- ”Du kan stoppe etter dette slaget”, sa Ola.
- ”Shit, har vi gått over?”, raste det i hodet mitt – det skal jo være 2 eller 3 figuranter.
- ”Dere har gått over…”.
- ”Faen, hvor da – forresten vent jeg må bare belønne dyret før jeg får vite….”.
- ”Kødda” - mulig han ikke sa akkurat det, men meninga er det samme….Det er inntil 3 figuranter.
Det tok vel noen sekunder før jeg skjønte konsekvensen av ordene – vi hadde klart det! MEGAHYL! Godt Erik er såpass stødig at han klarte å ta imot de tobente kilo glede som hoppet opp på han. (Hunden er litt mer veldressert og får ikke lov å hoppe…).
Lykkeønskingene strømmet inn på telefon, ”Nå kan du bare surfe gjennom HK”. PØH hørt sånn tull, har kjørt såpass mye berg-og-dal-bane at jeg vet det går både opp og ned…
Nytt HK, denne gangen mer spent. Nå kunne det være vinn eller forsvinn. Opplevde en uke med masse aktivitet, saker som gikk bra – og ikke fullt så bra. Jeg startet første dagen med et langspor det vi havnet helt ut på vi-otta og regnet hølja ned og alle de andre var ferdige. Jeg kom - som ut av dusjen - tilbake til stamplass til 2 instruktører som hadde permittert resten av laget og bare sto og venta på meg – vel – stemningen i hodet mitt var ikke helt på topp… Men det bedret seg utover uka… Til tross for følelsen av at dette kanskje gikk riktig vei, turte jeg ikke tru noe som helst før jeg fikk underskriften i boka! ”FY søren – Klara Klok + Mor Mindreklok = hundeekvipasje!!!”. Verdens første godkjente Landseer redningshund i NRH!!
Ca 3 år tok det. 3 år der vi har trent med forskjellige lag, møtt forskjellige mennesker med masse råd og hint om trening. 3 år der jeg har sugd til meg av all den kompetansen som finnes rundt omkring. Noen av rådene vil jeg nok aldri bruke på Klumpen, noe kanskje ikke i det hele tatt, men de ligger samlet på harddisken. Jeg håper at jeg ved behov kan bruke denne kunnskapen – som å presse en svamp – til å finne gode løsninger for meg selv eller andre på ett eller annet tidspunkt.
Innimellom har jeg følt at jeg har vandret på en knivegg – er dette riktig å gjøre med en hund som tross alt har problemer med ryggen? Vel, til det er det bare å si at Klara og jeg har diskutert dette masse. Vi er enige om at vi skal ha det moro så lenge vi lever – om så resultatet blir at dagene blir litt færre… (Hvordan vi har diskutert? Vel, jeg prater og Klara hører på – og så ser vi hverandre dypt inn i øynene – og tar ”give me five”). Og når jeg da i tillegg har fagpersonell i form av akupunktør, kiropraktor og veterinær som støtt og stadig klemmer og stikker på Klara – så er det riktig for oss.
Hjertelig megatusentakk til alle dere som har hjulpet oss på veien; dere som har ligget under en busk og blitt ”trynsleika” og tråkket på av en gjørmevåt Klara, dere som har strammet meg opp og vært på Klaras side når jeg var teit, eller på min side når Klara hadde vondt i stahetskjertelen, dere som har delt av kunnskapen og forberedt meg på å gå i skogen alene en mørk natt. Og det er ikke slutt med det – dere skal få fortsette. Vi ser fram til mange gode timer i skogen med dere!
Hårete fakta:Rase: Landseer
Offisielt navn. Cindylines Panda Indra
Bruksnavn: Se ovenfor
Vekt: 42- 43 kg
Pels: Masse (som periodevis skamklippes med kjøkkensaksa; kanskje ikke pent, men praktisk!)
Alder: 4,5 år
Sonni og Klara har vært på sine første aksjoner, les her om deres opplevelser:
Hundefører – og hva så?? Aksjon 1:
Nettopp ferdig i dusjen etter en lang treningsdag i skogen. Avtalt med 16-åringen at vi skulle en tur på Ikea for å supplere rommet hennes. Olav i telefon: Aksjon! WOW – endelig – nesten 1 måned etter godkjenning – der jeg i hele perioden hadde skvettet hver gang det tikket inn en SMS og hadde begynt å lure på om det egentlig var noen vits å bli godkjent siden det aldri skjedde noe… (NB! Med skvettet mener jeg verbet skvette – skvetter – skvatt – har skvotte. Her er vel skvotte dialekt, men skvettet høres ut som ufrivillig vannlating - det er altså ikke det som har skjedd…)
Uansett – av med sivile klær – på med uteklær. Fram med huskelisten som jeg har laget; radio, batterier, gps + + +. Hund står det ingenting om på listen min, men Bofsen som ser ut som hun har tatt kvelden, spretter opp når jeg tar sekken fram igjen. Og barna går for lut og kaldt vann…
Ut å kjøre – en kjøretur der tusen tanker raser i hodet – kommer fram etter ca 1 time. Der er politi, Røde Kors, mange fra bygda – og ingen fra NRH. ”Inn med magen, fram med puppa!” – kvinner meg opp og stiller meg til tjeneste for Politiet. PUH – det gikk jo bra. Tildelt oppdrag – søke etter en mobiltelefon i et begrenset område – en telefon som skal være hørt og som kan tilhøre den savnede. ”Ja, ja – Klumpen er jo god på feltsøk – så dette skal nok gå greitt”. Blir fulgt opp til det aktuelle området og setter i gang, mens hele bygda ser på… Holder på og holder på og holder på – og finner faen ikke noen ting! Selv ikke etter at jeg selv har tatt feltsøk. Slukøret melder jeg meg til Politiet og får beskjed om å komme til KO….
På vei tilbake møter jeg Arve som etter avtale med KO skal dele sin teig med meg. Vi begynner å gå – litt tumulter på veien med en hormonell hannhund som lukter en lekker tispe som akkurat er ferdig med perioden sin…
Vi blir enige hvordan vi skal søke – etter en stund har jeg mista oversikten over Arve, men går dit jeg skal. Det regner lett – og begynner å skumre. Klumpen Klara svinser hit og dit og ser ut som hun trives godt. Jeg hører kjente stemmer på radio, den ene etter den andre kommer på nett – det er godt å høre de kjente stemmene.
Og så – beskjed om å gå til en kartref. 5-600 m unna. Det blir fort mørkt når det først starter, men jeg gidder ikke stoppe for å hente opp lykten. Ankommer stedet og får kontakt med Jon. Også han nybakt hundefører har gjort funn – dessverre død - på sin første aksjon. Aldri har Jon vært så glad for å se meg. Det er litt spesielt for oss over-siviliserte mennesker å være i skogen i mørket med en som er død. En stund etter meg kommer Arve, tryggheten Arve! Arve som vet og kan og har erfaring. (Jon hadde selvsagt gjort det han skulle gjøre i situasjonen). Arve og jeg ble sendt til stedet for å være sammen med Jon til hjelpemannskaper kom.
Vi er vel på stedet ca 1 time før politi og hjelpemannskaper kommer og vi dimitteres. I løpet av den timen prater vi, kjenner litt på følelser – det er noe positivt i det tragiske utfallet: Den savnede blir funnet – av noen som er forberedt til å finne – og som blir fulgt opp – og de pårørende får visshet.
Aksjonen avsluttes etter noen timer med debrifing og alle kan dra hjem i nattemørket.
Sitter litt oppe når jeg kommer hjem – litt gira, men klarer endelig å komme meg i seng – med telefonen på lydløs….
Aksjon 2:Etter 2,5 times søvn våkner jeg, det er 2 meldinger på telefonen. En blid og glad Olav: ”Ny aksjon!” Hva fan – jeg skal vel sove nå…”. Men både Dyret og jeg spretter opp – dette klarer vi vel. Bruker litt lengre tid før jeg kommer meg av gårde. Bør vel våkne litt før jeg kjører alle de milene.
Ankommer møtested, får beskjed av Politiet om å dra enda lenger opp i huttaheiti og treffer på andre HF’er. En person hadde oppført seg noe rart, kjørt en bil opp mot en hytte, forsøkt å få kontakt med eierne som ble redde. Deretter hadde personen forlatt bilen ved hytta og forsvunnet. Politier hadde søkt i området uten hell og nå var det vår tur. De første hundeførerne har foretatt noe søk i nærområdet, vi avventer litt Olav ankommer før vi iverksetter neste trinn. Teiger tildelt. Litt mer usikkerhet i hodet mitt: Er den savnede ustabil, farlig – vet ikke.
I min teig er det mange hytter. Jeg kjenner på alle dører, ser inn på alle utedoer, under skur etc. Så kommer jeg til en seter med overbygd inngangsparti. Døra er låst, men på trammen står en stige opp i en åpen luke på loftet. Jeg må sjekke loftet, nei jeg tør ikke – jo jeg må.. Mellom stigen og rekkverket er det noe spindelvev – ”ingen kan vel ha gått opp her” – ”Sonni, vet du hvor lang tid det tar Lille Petter Edderkopp å lage litt spindelvev?” Nei, det vet jeg ikke – ergo jeg må sjekke. PUH – ingen der!
Vandrer videre i terrenget – opp og ned og kvist og kvast – og kjempeflott utsikt! Går og går og går og går, og må nok konkludere med at i dette terrenget kan det være lett å gå over noen. Enkelte steder er det uframkommelig. Litt alene i verden – dårlig dekning på radio og mobilen sa takk for seg da jeg startet på villmarkslivet.
Etter noen timer avblåses aksjonen. Vedkommende er kommet til rette. Pakk sammen, dra hjem og sov. Det var lange 15 mil hjem, kjempet for å holde øynene i oppegående tilstand… Da Olav ringte meg senere den ettermiddagen og sa ”Aksjon” - sa jeg bare NEI! Må sove! (Typisk Olav - det var bare tull – han skulle vel bare sjekke utholdenheten min…bølla!).
Aksjon 3:Kjøpt meg ny krimbok – dritspennende – skulle tilbringe kvelden med den…
”Forhåndvarsel” fra Ove. OK – boka kan jeg lese senere. Fikk i meg litt mat og fant fram utstyr. ”Møt opp” fra Ove. ”Skal bli sjef”. Og ”godnatt” til barna – ”at du gidder mamma.”.
En person som hadde gått seg bort og som selv varslet og kunne gi hint om hvor hun var. Selvsagt ikke sånn at vi kunne dra rett på, men nok til at området ble begrenset. ”Dette kan jo bli nesten hyggelig” tenkte jeg – en person som ønsker å bli funnet.
Etter at vi ble godkjent, syntes jeg at jeg fortjente en superlykt. Silva til 3000 kr med batterier. Den passet til en mørk natt. Begynte å gå – etter 500 m var det faen ikke lys i lykta. Ja vel – så må vel batteriene pleies med selv om de bare ligger i skapet…. Fram med gamlelykta som egentlig er ganske god den også….Og de helsikes kartene – farger – er det ingen som tenker på en person som begynner å bli voksen - det er ikke lett å se på kart i mørket – og briller – hvorfor i helsike samles regndråpene på brillene og hvorfor har ingen funnet opp briller som ikke dugger…Stønn og stønn!
Vel, til tross for behovet for nesten hvit stokk i mørket, vandret vi videre. Det er stille i skogen om natten, og øynene venner seg til mørket og vi begynner å trives. Etter 1 times tid avblåses aksjonen, vedkommende er funnet i god behold av en politihund. Etter en kort oppsummering, kan vi dra hjem til krimboka…
SÅ langt!Er det kult å være hundefører?
Er det verdt 3 års trening med masse ups-and-downs?
Er det noen vits i å trene videre nå når vi har nådd målet?
Og er vi virkelig gærne?
Vel, det er vel ikke akkurat så kult med HF vest når en står der alene i skogen en mørk kveld, men det kjennes godt å gjøre en innsats. Jeg elsker team-arbeid og syntes det er herlig å være en del av et team som har ett mål for øye: Finne den savnede – fortest mulig. Jeg syntes det er herlig å være en del av et team som har fokus ut over sin egen lille navle. Om det er du eller meg som finner, syntes jeg (foreløpig) er uvesentlig. Ditt funn er også litt mitt. Hadde ikke jeg gått her, hadde kanskje ikke du gått der og gjort funnet.
Ja, jeg syntes det er verdt treningen. Gjennom treningen har jeg blitt bedre kjent med hunden min, men kanskje aller viktigst: jeg har plukket opp mange hint og historier om aksjoner som har gjort meg mer forberedt på det jeg vil møte ute. En sak en hunden – en annen sak er mennesket….
Droppe trening – hva skulle jeg gjort da? Fingerheklet? Treningen er jo kjempegøy. Se, lære, utvikle, perfeksjonere, være ute, leke med hunder, glede seg med andre og backe opp når det trengs. Hva hadde livet vært uten ups-and-downs?
De 3 aksjonen jeg har vært på har vært kortvarige, savnede er kommet til rette. Det er bra. Jeg vet ikke hvordan jeg vil føle det når jeg på 17.timen er våt og sliten og trøtt og ingen er funnet. Og tankene raser i hodet om jeg har søkt teigen min godt nok…..
Det eneste som er litt dumt med NRH er at jeg ikke oppdater organisasjonen tidligere…
God trening til dere alle og lykke til med alle prøver!!! Og ha det gøy med hunden!!!