Lag 1 - Mette
Lag 1 Mette – lagleder Mette Rogn.
”Her er det uhøytidelig og sosialt….. ” sitat Mette
.… og det kan undertegnede skrive under på. Som figurant på dette laget håpet jeg inderlig at hunden skulle finne meg kjempefort så jeg kunne komme tilbake til midtlinjen og delta i latterkulene…. Midtlinjen er stappfull av latter og ingen av lagets hunder kan la seg forstyrre av noe som helst! God trening! Men heldigvis består laget av mennesker og hunder som klarer flere ting på en gang – kose seg, le og trene hund – 3 ting på en gang – jeg tror jeg døper laget ”Kinderegg-laget”.
Laget består av 5,5 hunder og 6,5 mennesker. De trener minimum 2 dager i uken – hele året – hovedsaklig på Øvre Romerike. Det er en meget stor spredning på laget: nesten bare forskjellige hunderaser, mennesker fra ca 1 meter og opp til 2, alle mulige kjønn og alle mulige ambisjoner med aktuell hund. Et artig lag…
Men før jeg i det hele tatt begynner å nevne ekvipasjene, må jeg si noe om lagets leder Mette. Mette hadde med tidligere hund XO 5 års trening, 3 års oppkjøring til A-godkjenning, kom gjennom nåløyet i 2008 og var klar for et liv med leteaksjoner. Ekvipasjen rakk 1 aksjon før XO ble påkjørt og historie….. ”Ingen har noen gang trent så mye for 1 leteaksjon….” har vært en av kommentarene. Men jammen er hun ikke ”på’n” igjen… Ingen kan påstå at damen mangler pågangsmot! Alternativt: hun lider av hundegalskap…
Tin-Tin (10 mnd) er svart flat-gutt som er Mette sitt nye håp. Foreløpig er Tin-Tin mest opptatt av å øve seg på å bli stor, trene litt apportering og lydighet, men kanskje i løpet av året er saker og ting på plass for en B-godkjenning. Og om han ikke er klar i 2009, så er det vel ingen grunn til å frykte at mor gir han opp.
Marco (1) er en flott svart sjæfer-gutt som håper at snøen ikke kommer før julaften i 2009. Han blir nemlig 2 år i slutten av november og målet hans er å ta en A-godkjenning i 2009 – men da må altså snøen holde seg borte. Marco håper inderlig hans eier Martin er enig i planene – for de må liksom være to.
Selv om Marco er ny i ”gamet”, har Martin masse erfaring og er tidligere hundefører med annen hund.
Marco er en skikkelig ”trekk-opp-hund” – han må rygge og ta fart før han springer ut på runderingsslagene – som om farta ikke er stor nok uten dette. Bare se på bildet hvordan han henter fart.
Sherif (3) ble anskaffet av Mona fordi hun ville ha en utfordring og fordi han var pen. Det ble et meget vellykket kjøp! Riktignok har de ”nesten” klart B-godkjenning, men karakteriseres som lagets kaos-ekvipasje. Sherif er en Rodesian Ridgeback – afrikansk løvehund – som syntes klima i Norge er litt spesielt. Når det er snø, tripper Sherif av gårde på sine lange ben og forsøker å finne bare flekker å tråkke på – og når det er regn – huttemegtu – er Sherif best på å søke seg fram til bilen…. Nei, da er livet mye bedre med å stå på utstilling og vise hvor vakker han er eller drive aktiviteter der han blir valpepappa – foreløpig har det blitt 31 avkom – slå den dere gutter!
Dersom Sherif finner ut at det er ikke nok å være vakker og bestemmer seg for å jobbe sammen med mor, blir det kanskje en B-godkjenning i 2009. Flokken kommer uansett til å utvides med et nytt medlem på 4 ben i løpet av året, så kan det nok hende at mor heller satser på å bli hundefører med en ny hund.
Sam (snart 12 uker) - Rutta blant venner - er den nye sjæfer-jenta til Audun - det nye store håpet! Audun forsøker fortvilt å få et litt internasjonalt og kult navn på hunden, men treningskolleger gjør sitt beste for at hun skal bli Rutta. Det kan vel ikke forventes at en stille, rolig gutt skal få bestemme navnet på hunden selv.... Og hva klinger best "Sam og Audun" - eller "Rutta og Audun"? Svaret sier seg selv......
Ambisjonene for 2009 er sosialisering, lek og moro, valpekurs og grunnleggende lydighetstrening - så kanskje det blir appellprøve i NRH på slutten av året. B-godkjenning håper ekvipasjen på i 2010.
For øvrig er ekvipasjens 2-bente singel, liker peiskos og rødvin, hund og håndjern. Audun passer arresten – ikke det at vi vil oppfordre noen til lovbrudd, men det ser i hvert fall ikke farlig ut.
Kita (2) er en liten, søt og blond Golden-jente. Dersom det skal foretas en ny innspilling av Lady og Landstrykeren, må hun dra på audition. Hun er nydelig med store øyne og har skjønt at det funker med smisk; ”Ikke min feil – jeg gjorde ingenting galt….”. Men skjønnheten elsker å jobbe – og spesielt for mat-belønning – så derfor har hun tatt meg seg sin eier Erik ut i skogen og satser på en B-godkjenning i løpet av året. Og er ikke dommerne fornøyde med prestasjonene, så er det vel bare å smiske…. eller hva…?
Freke (2) er den halve hunden med eier HedOpp Martin som er det halve mennesket – og sammen utgjør de en halv ekvipasje. De trener sammen med laget i ukedagene. Freke er Lappsk Vallhund, og en utrolig snill rein-gjeter. Siden det er lite reinsdyr på Østlandet, er det fint å kunne gjete mennesker. Freke trener lavine i tillegg og håper å kunne komme gjennom A-godkjenning på vinter i 2009. Utfallet av dette vil avgjøre om det blir B eller A som er målet på ettersøkning sommer.
Martin er tidligere hundefører med en svensk lapphund, så her er det ingen snarveier med å velge ”safe” brukshundraser.
Maja (snart 5) er lagets minste på ca 1 meter. Maja er datter av Mette og Erik, og har vokst opp på hundetrening. Første møte med NRH hadde Maja fra barnevogna i en alder av 2 uker. I følge Mette var den eneste grunnen til at hun måtte vente til hun ble 2 uker (og ikke 1 uke) at sykehuset krevde å få tatt stingene etter keisersnittet en uke etter fødselen. Maja har ikke egen hund ennå, men storkoser seg i skogen med alle lagets 2- og 4 bente.
Ut fra karakteristikker av de enkelte ekvipasjer, kan det høres ut som det bare vil være flaks om noen kommer gjennom med en godkjenning. Slik er det imidlertid ikke – det er ingen snarveier til målet som hundefører. Enkelte ekvipasjer har imidlertid en tyngre vei å gå enn andre. Til tross for at det på dette laget – for enkelte kan synes umulig, er laget preget av en stor optimisme og positiv tenkning. Alle ser lærdom i å måtte jobbe ekstra, alle ser lærdom i å plages – ”når jeg ikke målet med denne hunden – har jeg i hvert fall lært utrolig mye av å jobbe med den”.
Uansett hva resultatene blir av årets jobbing – ønsker jeg alle sammen lykke til!!!
Foto: Mona Hansen, Anneth Winger
Sonni, januar 2009, oppdatert mars 2009