Lag 4 - Johnny
Lag 4 Johnny – lagleder og instruktør Johnny Larsen
”Her er det høyt under taket….. " sitat Johnny… og
”Johnny er ikke for pingler! ” sitat laget (og det kan undertegnede skrive under på).
Altså – det at det er høyt under taket er vel egentlig ikke så rart – som de fleste andre lag, trener også dette laget ute – og da er det høyt før du stanger i noe. Men dette laget høres også godt. Intense og engasjerte diskusjoner. Og i og med at noen av lagets deltakere kommer fra litt mindre urbane strøk enn Maridalen og Oslo 3, er det kanskje ikke så rart at de er vant til å være litt høylydt – og si sakene en gang, klart og tydelig!
For en utenforstående kan det nok høres skummelt ut, men innad i laget er det god lagånd. De gleder seg med hverandres oppturer, og hjelper hverandre ved nedturer. Mitt besøk på dette laget, ble foretatt i slutten av november 2009, omtrent ett år etter at det første laget i distriktet ble besøkt i 2008. Nå kan jeg jo kanskje forsøke å påstå at jeg har gått og gruet meg – og mannet meg opp til å tørre å besøke disse langkjørerne, men faktum er vel rett og slett at det hadde falt litt ut av hodet, inntil en av lagets deltakere intens ytret ønske om å få vist fram hvor flinke de er.
Og flinke er de: Her er det langkjøring ”all over”. Jeg lar meg imponere av Geir og Henrys 4 km rundèring på 1 t 29 minutter. Jeg lar meg imponere av Reidun – en ny B-ekvipasje som bare ”peiser på”. Mer om den enkelte følger nedenfor. Det er spennende å være på besøk på laget fordi dette laget har et noe annet treningsopplegg enn de fleste andre lagene i distriktet.
Det er stor fokus på leitedelen, samtidig som de fyller på med stimulering og funn. Dette er laget som kjører langt og lenger enn langt – meget ofte. For meg som er noe mer vant til ”funn” på treningene, er det moro å se hvordan hundene går lenger enn langt - og ser ut til å trives med det. Målet er at hunden skal syntes det er gøy å jobbe sammen med og for eier – det er jo relativt sjelden en får funn på ettersøkninger. Og så trener laget på meldedelen ved siden av. For selvsagt skal hundene ikke bare springe mye og langt – skal også melde på alt.
En trening med dette laget er også trening med forstyrrelser. De kan starte runderingèr etter hverandre med noen hundre meters mellomrom. Undertegnede og prinsessen er ikke helt vant til det. Resultatet av vår trening med dette laget, var da også litt kaotisk for mor: Prinsessen runderèr. Foran oss er en annen ekvipasje og folk på midtlinjen. Prinsessen kommer til mor via folkene på midtlinjen og ekvipasjen foran, "ja, da meldte hun på de da, greit nok….". Undertegnede – snill som jeg er – tenker at jeg ikke skal ta påvis på midtlinje-folka og den barske hannhunden som er i seriøs trening (ja, ja BLOND!). Tankene mine ble brått avbrutt av en ordentlig kommando fra nordlands trompet. Da våkna mor – og jammen lå det ikke en figurant ned i skogen…. Og nettopp fordi treningen er lagt opp såpass annerledes enn hva jeg er vant til på andre lag, er det spennende å være med her og se hva de gjør.
At lagets leder ikke er for pingler, er en ting. For å være med på dette laget bør du helst jobbe natt, eller kanskje allerhelst være såpass rik at du rett og slett ikke trenger å jobbe. Med trening tre til fire ganger i uken – og oftest på dagtid, er ikke dette laget for hvem som helst. Det er ikke alle som kan - på alle treninger, da blir det lagt opp til momenter for de som trenger det. Og når laget ikke trener, kamuflerer de bedre kalkunmiddager og byturer med begrepet ”lagsmøte”… Jaja, ikke har jeg hørt om andre lagsmøter som er ferdig 04.30 - dagen etter det startet… Men i og med at Reidun satte standarden på serveringen, er det kanskje ikke sikkert at det blir flere av dem.
Nå vil den som leser dette kanskje se på dato/tid på bildene og tenke at ”hoi – startet de midt på natten?” – eller ”hadde de en fest underveis og ble litt utstødige?”. Neida, det er rett og slett bare undertegnede som ennå ikke har blitt hørt med mitt ønske om å få en fotograf – og som ikke skjønner at det er litt mørkere ute om vinteren enn om sommeren. Det er fritt fram for deltakerne på lagene å sende inn nye bilder til presentasjonen.
Henry (3, 5 år) er tålmodig sjäfer som må slite med sin eier Geir.
Henry har hittil utvist såpass tålmodighet med mannen på to ben, at de er godkjente på sommer. Henry for første gang, Geir har tidligere vært godkjent med annen hund.
Henry er en nydelig gutt som liker å jobbe for far – og rundère 4 km på 1 t 29 min – og gjerne lenger også. Applaus!!! Men Henry ønsker å påpeke at det ikke er morsomt å jobbe sammen med en som ikke er fornøyd, sånn at neste steg for ekvipasjen er å endre det mentale på den to-bente. I all rettferdighet for den på to ben, må det presiseres av vedkommende har et handikap. Han har en dialekt som gjør at selv koseprat kan høres ut som kjefting. Så for å bidra til at ekvipasjen blir enda bedre, skal den som kan snakke, i løpet av vinteren gå et språkkurs for å lære å prate sørlending. Vi er sikker på at dette vil bidra til at ekvipasjen blir enda bedre – og at de kan nå sitt mål om å ”Smile på teigsøk”.
Ayk (3,5 år) er en stram rottweiler-gutt som først bodde opp i utmarka med eier Reidun. I lang tid hadde den to-bente herren i Reiduns liv forsøkt å få henne med seg til Oslo – uten hell. Men det var før Johnny kom inn i Reiduns liv – eller omvendt. Ayk og Reidun tok med seg den to-bente mannen og flytta til Oslo. Reidun trener og trener – og nå sliter den offisielle mannen med å få henne med seg tilbake til utmarka, bare en liten helgetur… Må trene, vettu.
Og trent har de nok gjort. Trent med Johnny siden sommeren og tatt B i 2009. Satser på A sommeren 2010 etter å ha tatt noe felt og mørkerundèring.
Også denne ekvipasjen måtte ”briefe” litt med lengden. Først rundèring 750 m tomt, snudde og tok etter en liten pause, 350 m til på tilbaketuren, med et par funn. Jeg lar meg imponere. Folkens – disse tok B i sommer – det er lov og syntes de er flinke da!
Nå ble det kommentert at ekvipasjen skal fokusere på samarbeid og at damen må passe på å ikke bli en Geir. Undertegnede så ingen tegn på verken det ene eller andre "problemet", men jeg forsto på lagledelsen at Reidun hadde kledd seg betraktelig opp fordi det kom besøk utenfra, så da justerte hun sikkert egen oppførsel også til ære for pressen. (Slemt av meg at bildet ikke viser det…)
Roxy (2 år) er i følge eier den blideste rottweileren som finnes. 
Men er det rart da? Når man har en eier som kommer på trening – noe forsinket (at hu tør det hos Johnny!), iført høyhælte sko og kåpe, da kan man vel ikke annet en le… Treningen skal ikke bare være seriøst. 
Damen uten fjellsko og Gore-tex er Siri. Ekvipasjen har trent ca 1 år, men har mistet mye trening på grunn av diverse operasjoner på Roxy. Treningen framover vil gå ut på å få hunden frisk, å komme når mor kaller, samt å få mor gjennom alle de kursene som hun må ta i løpet av våren. (Det var visstnok verken den blide Roxy eller den blide Siri klar over…).Målet er å ta B-godkjenning i løpet av 2010.
Eddie (10 mnd) er Mettes nye håp. Foreløpig er håpet litt ”diffust”. Lillegutt kalles ”kjøttklumpen” og har hatt en litt uheldig start på sin treningskarriere.De første gangene han var på trening var han og sprang litt (det er omtvistet om det var 400 m eller 40 m), før han måtte bæres tilbake til bilen der han la seg på rygg og sov. Nå kan det jo være en god egenskap at en redningshund virkelig kan slappe av mellom slagene, men Eddie har vært litt mer uheldig enn at det bare er en god egenskap. Han har hatt to operasjoner og har bare fått trent en måneds tid etter siste operasjon.
Og så – denne søndagen da laget fikk besøk, skulle
han virkelig vise alle hva som bor i han. Da kommer jammen noen med sånt blinkelys, rett i øynene – moro – hva er det for en raring – kanskje jeg heller skulle finne henne enn å springe til de folka i skogen som jeg kan finne på neste trening. Er man litt liten og mesteparten av livet har sett taket fra en sykeseng, er det lov å være nysgjerrig på alt.
Heldigvis - Mettes optimisme er ukuelig! Flotters – men hva med å dele litt med Geir?
For øvrig må undertegnede bare beklage at Mettes aktivitet med å sminke seg i bilen på vei til trening, dessverre ikke framkommer i tilstrekkelig grad på bildene. Og jammen ser det ut til at hun tok seg tid til å vaske bilen også på veien oppover til Steinbordet. Imponerende!
Roy (snart 12 år) er Johnnys aldrende kamerat. Han er ennå godkjent – ut året – for ”hvem vet hvor mange ganger”. Roy er en sjarmerende rottweiler som nå begynner å bli litt slakk i bakbeina. Tempoet er nok ikke like høyt som tidligere, men gleden over å jobbe finnes der, med hvem det måtte være som skal føre han på midtlinjen. Etter en rundèring slenger beina litt fram og tilbake – og man kan lure på om han klarer å gå tilbake til bilen, men like blid er han. 
Roy ser skrekkelig skummel ut med tenner som stikker litt ut her og der, er snill som et lam og må skjemmes litt bort på sine gamle dager av resten av lagets deltakere. Skulle bare mangle.
Roy har tidligere alltid blitt i bilen når far sa så. Nå begynner han å bli såpass rampete at han kan finne på å komme ut uten at far har gitt beskjed. Eller kanskje han tror han hørte det.. Uansett – det må da være et tegn på at gutten fortsatt syntes det er gøy å søke i skogen. ”Så lenge helsa holder…”. En hilsen fra Roy til dio er at han 14 dager før pensjonering kjørte en 800m på 31 min.
Trym (3,5 år) er periodevis på besøk på laget sammen med sin eier
Thomas. Trym er også en rottweiler (hva ellers) som egentlig bor på Gol. På grunn av noen nære relasjoner med Ayk og Reidun, bror og søster, eller svoger/svigerinner – ikke mulig å holde rede på alt – kommer de nedover til Oslo for å trene med laget innimellom. Ekvipasjen var nesten klar for godkjenning i 2009, men har valgt å utsette det litt for å bli enda bedre før de er klar for å sette seg på listen.
Sonni, desember 2009.